Åpenhet- og ærlighetskultur

Hvilken kultur har vi som kristne fellesskap og som enkeltmennesker? Hva er det som er «typisk for oss»? Våger vi åpenhet og ærlighet?

Kultur sier noe om hva og hvem vi er, hva vi preger og hva vi lar oss prege av. Hvilken kultur vi har er viktig for hva som får slippe til og vokse frem. All kultur er ikke god, en usunn kultur hemmer og holder oss tilbake. God kultur derimot gir rom for at liv og engasjement får vokse og utvikle seg. Hva er «god kristen kultur»? Den skapes ikke av enda «et godt møte», for kultur bygges over tid. Spørsmålet mitt er da dette; hva slags kultur får prege våre fellesskap og våre liv?

Vi ønsker å ha en åpenhetskultur i Normisjon, der mennesker har lave skuldre, åpne dører og inkluderende fellesskap. Noe av utfordringen i dette vil for mange av oss være at vi kan kjenne oss sårbare og usikre om vi åpner oss som mennesker og fellesskap. Hva er det jeg er redd for? Når vi deler liv og mer enn bare seirene våre – så kan vi føle på at vi ikke fikk det til slik vi “burde” og håpet på. Vi vil så gjerne være flinke. Vi vil mestre livet.

Kanskje er vi mest redd for å tape ansikt?

Vi ønsker å ha kontroll og oversikt. Vi strekker oss mot idealene om å være dyktige på jobb, gode ektefeller og kjærester, bra foreldre, interessante venner – og for oss som er kristne: vi ønsker å være «et solskinnsbarn» for Gud. Joda, det er bra. Det er gode idealer som vi skal holde fast på. Utfordringen for mange av oss kan være følelsen av at vi mange ganger ikke «når opp til anklene» på våre idealer og ønsker. Vi hadde håpet at livet skulle bli mer som drømmen vi så for oss. Men livet blir sjelden helt som drømmene. Det jeg hadde håpet ble ikke helt slik, eller kanskje det rett og slett ble helt noe annet.

Å møte kristne fellesskap som “bare” er “sterke og flinke “kan for mange mennesker oppleves som: «her passer jeg ikke inn, for livet mitt er fullt av “hull og dumper”». Bevissthet på å strekke seg mot en kultur som er mer åpen og ærlig utfordrer oss. Vi strekkes når vi våger å gå litt mer i dybden og snakke sant om livets ulike gleder og utfordringer. Det gjør at vi på nytt må se påvåre motiver og perspektiver. Det er lett gjort å ønske og være «konserverende», holde på alt vi har slik vi kjenner det og slik vi har hatt det. Stenge ute det vi ikke helt kjenner eller forstår. Unngå å møte dagens virkelighet på nært hold. Jeg tror vi er redde for å ikke ha svarene. Redde for at min tro ikke helt tåler å møte det jeg ikke kjenner.

Norge har vært et såkalt «kristent land» i 1000 år. I århundrer har folk gått til kirken, og i de siste 200 årene har mennesker samlet seg hyppig i små og store fellesskap for å lese Guds ord, snakke og be sammen. I 2018 er fellesskapet med andre troende fremdeles like viktig for både tilbedelse og utrustning. Hvorfor er det da generelt færre som er aktive i kristne fellesskap? Kan det være vår vestlige ego-kultur og velstand som står i veien? Ja, kanskje, men mon tro om ikke det viktigste hinderet er mangelen på invitasjon inn til fellesskap som snakker sant om livet. Invitasjon inn til fellesskap av ufullkomne mennesker som deler tro og tvil, og åpner hverdagsbord og festbord for andre og oss selv – samlet om og med en fullkommen Gud.

 

Bjørnar Holmedal
bjornar@fermate.no