Månedens andacta fra Actas nyhetsmail

1. kongebok 8,27: Men bor Gud virkelig på jorden? Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd!

Jeg besøkte Sagrada Familia i Barcelona i helgen og det er et vanvittig bygg. Både veldig stort, veldig vakkert og veldig tydelig i sitt budskap om hvem det er bygget til ære for. Når jeg gikk rundt med audioguide på øret og fikk historien om Jesus fortalt gjennom kirkens arkitektur tenkte jeg at det er jo fantastisk at den største turistattraksjonen i denne populære byen forteller historien om Jesus så klart og tydelig. Og det var mye symbolikk som fikk meg til å tenke. Sagrada Familia er fasaden, utsiden av bygget, som gjennom arktitekturen viser Jesus sitt liv. Det er den delen av bygget som er ut mot byen og ut mot verden som forteller om Jesus. Sånn skal det være tenker jeg, vi skal ut og fortelle om Han, og ikke bare gjøre det til hverandre inni kirken. Innvendig derimot har den lite statuer og skildringer, dette er stedet for refleksjon og tid med Gud. Hele kirken er bygget som en stor skog, hvor søylene er trær med grener som strekker seg opp og ut mot taket. Her føler jeg at arkitekten Gaudi treffer meg, for et av de stedene jeg føler meg nærmest Gud er i skogen, i det vakre som han har skapt. Og da tenkte jeg også på at heldigvis er det ikke sånn at vi må finne et kirkebygg for å være nær Gud. Gud finnes i skogen, på fjellet, i øynene til et smilende barn, på kontoret eller der hvor du synes det er lettest å rette oppmerksomheten din mot han. Han er alltid der og alltid klar, vi bestemmer hvor og når vi vil bruke tid med han. Tenk så lettvint han har gjort det for oss!
En siste funfact om Sagrada Familia; når den står ferdig vil det høyeste tårnet være 170 m, 1 meter lavere enn det høyeste fjellet i Barcelona. Gaudi mente nemlig at ikke noe bygget av mennesker skal være større enn Guds verk. Dette er jo også en fin symbolikk. Gud vil alltid være større, større enn vi kan fatte og forstå, og større enn noe bygg i verden kan klare å romme eller toppe. Det synes jeg det er godt å hvile i. Når jeg er svak, når jeg er motløs og når jeg ikke forstår, så har jeg superlett tilgang til en som alltid er større, sterkere og visere. Og Han ønsker å ha kontakt med meg og med deg. Det er fint det!

Skrevet av Margrethe Frydendal Kollerud.