Andacta fra Actas nyhetsmail i mars

Hverdagskristen
Jeg startet året  på Lia Gård, sammen med kollegaer i Acta, for samling og en smak av retreat. Det var fine dager, hvor vi hadde gode samtaler, og undervisning. Men det som gjorde opplevelsen aller best for meg, det var retreatdelen. Vi hadde ikke en full retreat – men vi hadde en smak av hvordan en Retreat på Lia kan være. Stille tid, bibellesing og tid sammen med Jesus i stillhet. Det ble en veldig fin stund og jeg ble påminnet hvor viktig det er å bruke tid sammen med han, og hvor viktig det er å dele han med andre.

Kanskje står vi fare for å ta Jesus for gitt. Vi regner bare med at han er tilstede i våre liv. Vi tar oss ikke bryet med å invitere ham med på livsreisen, å sjekke at jeg selv er på samme vei mot samme mål som han er. Jag har tatt meg selv i å tenke noen ganger at «Jesus er jo alltid med, selv om jeg ikke inviterer han».

Det er fint og nødvendig å ha gode rutiner og vaner for mitt åndelige liv. Samtidig finnes skyggesider ved rutiner og vaner. Jesus kan bli en selvfølge. Jeg tar han for gitt. Så kommer sløvheten og legger seg som en tåke over troslivet. Til slutt merker jeg ikke at jeg gradvis har glidd bort i fra Jesus.

I skyggelandet bak vanene og rutinene forsvinner gleden over å tilhøre Jesus, samt undringen over at han vil ha å gjøre med en synder som meg. – Dette er noe jeg ønsker å jobbe med i 2019, for min egen del og mitt eget liv.

Ja, vi kan godt stoppe opp og stille oss noen ransakende spørsmål. Hvor var jeg i livet da jeg sist levde bevisst med Jesus? Når og hvorfor begynte jeg å gli bort fra ham? Det handler om å innse realiteten om livet mitt med Gud.

Min utfordring til meg selv og dere i dag, er; tørr å stille de selvransakende spørsmålene, og vær ærlig på hvor Jesus er i ditt liv. Ta han med i hverdagen, og i alle små og store ting. Han er faktisk interessert i å bruke tid sammen med deg. Ta med dere ordene fra Matteus  kap 11 inn i våren og året: «Kom til Meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og Jeg vil gi dere hvile»

Skrevet av Marte Rebecca Dæhlen.