Evakuering fra Senegal

Munnhulen blir tørr og blodsmaken kjennes på tunga. Kroppens reaksjon på en tung beskjed etter flere dager i alarmberedskap. Siste fly mot Europa letter om 30 minutter, og plutselig viser det seg at ett av teammedlemmene ikke har billett likevel. Vi hadde blitt enige som team om ikke å la noen bli igjen i en så usikker situasjon. For vår familie betyr det at jeg må bli igjen og ikke kan fly ut sammen med Ingrid og barna.

Sjelden har jeg vært vitne til et slikt kaos idet desperate europeere gjorde alt i sin makt for å komme seg ut av landet før grensene stengte. Køer ble til kaotiske smitteklynger hvor politiet måtte tre inn for å sikre orden i rekkene.

Prosedyrer ved evakuering var ett av flere temaer under misjonærkonferansen et par uker tidligere, men det kjentes da som tidligere som et urealistisk scenario. Senegal regnes som ett av de mest fredelige landene i Vest-Afrika, og at dette skulle bli aktuelt for oss virket nesten utenkelig. Vi hadde i flere uker fulgt med på pandemiens utvikling ellers i verden. Vi leste om et Norge i endring, men merket det lite på kroppen der hverdagen gikk sin vante gang blant naboene våre i Øst-Senegal.

Så skjedde det ekstremt mye i løpet av få dager og lørdag 14. mars fikk alle Normisjons utsendinger beskjed om å returnere til Norge så fort som mulig. Jeg og min familie måtte dermed avslutte 3 år blant vennene våre i Senegal på 3 dager. Familien Haaland (sendt ut med Ungdom i Oppdrag) med høygravide Miriam i uke 38 hadde planlagt fødsel på det lokale sykehuset, men måtte snu på femøringen og pakke sakene de også. Familien Jøssang, som kun hadde vært to måneder i landet, måtte forberede sine 5 barn på en rask retur.

Nå hadde viruset kommet til Senegal også, og forståelsen var stor for at vi ønsket å være nærmere familien vår nå som grensene skulle stenges. Til og med presidenten i landet hadde bedt utlendinger å forlate landet for ikke å overbelaste helsevesenet ved eventuelle «italienske tilstander». Likevel var det vondt å forlate vennene våre på denne måten. Vi fikk virkelig kjenne på hvor knyttet vi har blitt til byen og menneskene, og at de alltid vil ha en helt spesiell plass i hjertene våre.

Vi vil takke alle dere som løftet oss utsendinger opp i bønn disse spesielle dagene. Vi kom til slutt hjem alle sammen, de siste via Elfenbenkysten dagen før all flytrafikk fra Senegal ble stengt!

Husk på Senegal i bønn i disse dager! Be for styresmaktene, at de ikke må bli rammet av dette viruset slik vi ser i andre land. Så kan vi også be om at dette kan bli en døråpner for håpet i Jesus. Normisjon vil fortsette sitt viktige arbeid der når utsendingene kan reise ut igjen, og trenger bønn og økonomisk støtte mer enn noen gang.

Hilsener fra Einar Amlie med familie,
Normisjons utsendinger i Senegal