Vi er mange som er glade over å få tilbake friheten, treffpunktene og fellesskapene som vi hadde før. Det har vært en krevende tid med lange perioder der isolasjon og ensomhet har preget tilværelsen for flere enn før. Med korona-restriksjonene ble hverdagen mer stille. Et virus trykket på pauseknappen, og store deler av livet ble satt på vent for en hel klode.
Nå er plutselig smitteverntiltakene vi har vent oss til å leve med borte, og mange jubler. Endelig kan vi fastsette datoer for alle markeringene som vi har utsatt. Hjemmekontoret ryddes unna, fellesskapet planlegger arrangementer uten antallsbegrensninger. Endelig kan vi få være SAMMEN igjen.
Eller kan vi det? Kan vi stole på at dette er begynnelsen på slutten av pandemien? Vi har jo opplevd det flere ganger nå, at samfunnet åpner opp, for så å måtte stenge ned igjen. For mange har denne uforutsigbarheten, når samfunnet veksler mellom åpent og lock down, vært belastende. Det er utfordrende for psyken vår når vi ikke rekker å venne oss til den ene tilværelsen, før alt blir snudd på hodet på nytt. Vi har satt våre planer, som vi gang på gang har måttet avlyse, utsette og flytte.
Gjenåpningen kan også oppleves krevende, dersom hverdagen før korona var mer hektisk enn du egentlig hadde godt av. Kanskje har smittevernsrestriksjonene flyttet deg og familien ut av det evig rullende hamsterhjulet, og hjulpet dere med å senke tempoet til et mer behagelig nivå. Bare tanken på alle aktivitetene som starter opp, og alt som skal tas igjen, kan føles utmattende.
Vi har god grunn til å juble, og for mange vil det være helt naturlig å bare gå tilbake til «normalen». Men når ting er annerledes over så lang tid, så har standarden for hva som er normalt endret seg. I to år har vi vent oss til et langsommere tempo og mindre sosial kontakt. Det livet vi levde før pandemien vil derfor kanskje oppleves annerledes nå enn før. Kanskje er dette en fin tid for å gjøre noen justeringer på hvordan din nye hverdag skal se ut?
Så må vi også huske på at i den tiden vi har vært nødt til å isolere oss, har sosial angst fått de beste levekårene, og overgangen fra nedstengning og lite sosial kontakt kan for noen oppleves overveldende og vanskelig. Angsten kan også være knyttet til frykt for å bli smittet. Plutselig skal vi ikke lenger være redd for å bli smittet av det viruset som over tid ble sett på som så farlig at store deler av verden ble stengt ned. Det er mange grunner til at terskelen for å komme seg tilbake ut i fellesskapet med andre kan føles uoverkommelig høy.
I denne fasen tror jeg det er viktig at vi rommer oss selv og hverandre. La oss romme både gleden, uroen, begeistringen og angsten til samme tid. La oss være rause og forståelsesfulle overfor hverandre. Uansett hva du føler på: Det er helt i orden, det er lov og det er normalt.
Trenger du noen å snakke med? Ta gjerne kontakt med Fermate sjelesorgsenter, post@fermate.no, så finner vi en ledig time til deg.
