Hvor mye kan du om samarbeidslandene til Normisjon? Vet du hvilke de er? Eller hva Normisjon har jobbet med der? Vi har ønsket å gjøre et dypdykk i Normisjonshistorien i de ulike landene og hvordan arbeidet har vært. Over tid framover vil vi publisere ett og ett av våre samarbeidsland, og her kommer Nepal!
Mellom India og Kina ligger fjellandet Nepal. Navnet på sanskrit betyr «ved foten av gudenes bolig». Men kontinentalplatene som presset frem guddommelige Mount Everest på 8848 meter, står også bak jordskjelvene i 2015 som tok svært mange liv.
Nepal har også lenge vært rystet av fattigdom, høy barnedødelighet og diskriminering. Normisjon er til stede gjennom lokale partner for å bygge opp helsetjenester for fattige og marginaliserte folkegrupper.
Normisjon sitt første møte med Nepal var da Den norske skolen ble flyttet fra India til Nepals hovedstad Katmandu i 1972. Den var der til den ble avviklet i 2005. Normisjons første samarbeidspartner i Nepal var United Mission to Nepal (UMN) som er en internasjonal organisasjon som samarbeider med mer enn 30 misjonsorganisasjoner fra ulike land. Santalmisjonen ble assosiert medlem der i den tiden de drev skolen, og Normisjon ble fullt medlem i 2002 da de sendte ut Kristin og Erik Bøhler som sine første utsendinger til landet.
I 2002 var UMN eier av et stort misjonssykehus Patan i Katmandu. Erik begynte i arbeid som overlege ved barneavdeling der og Kristin samarbeidet med det pastrale teamet på sykehuset. De fikk kontakt med en bibelgruppe bestående av kristne medisinstudenter, som etter hvert hadde samlinger i deres hjem. Denne gruppen utviklet seg til å bli stammen i Nepals Kristelige Legeforening som ble stiftet i 2003 og siden har betydd mye for kristent helsearbeid i landet.
Patan Koinonia Church i Katmandu søkte en donor til sine planer om å starte et “Mercy Home” for gamle uten pårørende og for foreldreløse barn. De ønsket å bygge et kombinert alders- og barnehjem der de to gruppene kunne støtte hverandre. Mesteparten av bygget ble satt opp av menigheten på dugnad, og en del av utgiftene de første tre årene ble dekket av Normisjon. Det første bygget ble innviet i 2003 av Jan Magne Moi, som da var representant i landet. Ideen med å ha disse to gruppene under samme tak har vist seg å være en suksess.
Utenfor rammen av UMN har Normisjon hatt noen selvstendige samarbeid, en av dem er det kristne sherpa-fellesskapet i Nepal. Vi har støttet teologisk utdanning til en pastor, sherpakirkens andel i oversettelsen av bibelen til sherpa-språk, årlige konferanser for alle kristne sherpaer og driften av “House of hope” der gamle og unge fra deres folk, som ikke har bosted eller er til behandling i Katmandu, kan bo. Oversetterne har ferdigstilt Det nye testamentet, og gjør for tiden forberedelser til å gå i gang med Det gamle testamentet. Vi gav også støtte til deres respons i arbeidet etter jordskjelvet. Det har vært en stor vekst i kirken og i deres fellesskap bruker de sine egne instrumenter, toner og språk i dag.
HDCS (Human Development Community Service) er en annen kristen organisasjon i Nepal som Normisjon samarbeider selvstendig med og de var først ute med å drive utviklingsarbeid. Tulsa Sharma utviklet et dagsenter for multifunksjonshemmede barn i Nepal etter å ha vært personlig assistent for Marianne Voreland (barn av utsendinger i HimalPartner). Det ble begynnelsen til ABBS (Asha Bal Bikash Sewa), som så ble en del av HDCS. Normisjons bidrag har vært Gå Ut Senter-elever i praksis, volontører, og støttet med årlige bidrag. Ergoterapeuten Alice Holmen var utsending fra fra 2006 til 2009. I 2016 gikk disse pengene til utvidelse av tilbudet til å omfatte en gruppe voksne utviklingshemmede. ABBS gir en stor gruppe barn og unge en mulighet til læring og fellesskap, og jobber også med holdningene samfunnet og foreldrene har til disse barna. Foreldrene blir ofte utsatt for fordømmelse og ekskludering, og får ikke den hjelpen de trenger for å ivareta et barn som er annerledes. ABBS driver tre dagsentre der det gis opptrening og omsorg til barn med funksjonsnedsettelser. To av dem ligger i hovedstaden Kathmandu og ett i Chitwan i sør. De ønsker at alle barn skal bli sett og elsket og de ønsker også å gi foreldrene støtte og oppmuntring.
Normisjon er en viktig støttespiller til Okhaldhunga sykehus, som drives av UMN. Sykehuset, som ligger 8 mil fra Mount Everest, dekker et område hvor det bor over 250.000 mennesker. I 2004 flyttet Kristin og Erik til Okhaldhunga. Erik jobbet som sykehusets overlege og Kristin arbeidet ved sykehusets sosialkontor og ernæringssenter, og hun ble direktør for Normisjons arbeid i Nepal. De første årene var preget av borgerkrig og alt utviklingsarbeid stoppet. Hovedutfordringene de første årene ble å holde funksjoner og beredskap i gang kontinuerlig, herunder å sørge for tilstrekkelige forsyninger og bemanninger. Sykehuset hadde allerede et landsbyhelseprogram. Dette ble omorganisert med hovedformål å styrke funksjonen til myndighetenes egne helseposter. Vi fikk støtte fra NORAD, gjennom Digni, til dette programmet, og det ble utviklet et sterkt og bredt helsearbeid også i de mest avsidesliggende landsbyene. Prosjektet ble avsluttet i 2019 med gode og varige resultater. Målet har vært at alle skal få lik rett til behandling ved sykdom og skader, og tilstrekkelig kunnskap om ernæring og barns helse. Dette har ført til en forbedring i helsetilstanden for kvinner og barn. Fokus i arbeidet har ligget på mor-barn-helse, ernæring og vaksinasjon.
Etter borgerkrigen ble det store forandringer og viktigst var nok veiforbindelse fra Okhaldhunga til resten av verden. Det lokale kraftverket ble gjenoppbygd, et mobiltelefonnett ble etablert, skolene kom i bedre funksjon og mange opplevde økonomisk bedre kår. Men ennå var store deler av distriktet preget av dyp fattigdom. Alt dette medvirket til at pasienttilgangen til sykehuset økte kraftig og kontinuering. En viktig årsak var også en voksende tillit til sykehuset.
Sykehuset har lagt seg på en “fattigdomsprofil”, ved at all behandling av barn som veier under 12 kg ble gratis fra 2008, og all fødselsomsorg ble gratis fra 2013. Det er over 1400 fødsler i året på sykehuset. Sykehuset er også blitt et senter i Øst-Nepal for resistent tuberkulose. Gaver til sykehuset har bygget opp et pasientstøttefond som subsidierer medisinsk behandling av pasienter som ikke har råd til å betale selv, som har gjort det mulig å tilby nødvendig behandling, også til de aller fattigste. I 2008 ble det besluttet å bygge ut sykehuset og byggearbeidene ble startet i 2011 under ledelse av Magne Vestøl. Byggingen ble muliggjort først og fremst ved støtte fra Normisjon, som gjennom hele prosessen har vært den største bidragsyteren. Det ble bygget ny tuberkuloseavdeling, nytt poliklinikkbygg, nytt stort hovedbygg, vedlikeholdsavdeling, kantine, akuttmottak, mødreventehjem, barneavdeling og ernæringssenter. Det nye sykehuset er nå er godkjent for 50 sengeplasser, og er bygd jordskjelv-sikkert.
Okhaldhunga sykehus anerkjennes av Nepals myndigheter som en vel integrert del av landets helsearbeid, og sommeren 2016 fikk sykehuset tre millioner kroner fra myndighetene til å bygge en sykepleierskole. I april 2019 ble den åpnet, og den drives ut i fra sykehuset. En andel av studentene er kasteløse jenter som kommer fra en fattig bakgrunn, men har fått gode karakterer, og derfor har de fått stipend av staten som dekker både studieplass, husrom og mat gjennom hele studieperioden.
Den lokale kirken i Okhaldhunga vokste ut av arbeidet ved sykehuset. På 1960- og 70-tallet var enkelte av sykehusarbeiderne de eneste kristne i distriktet, og gudstjenestene foregikk på sykehuset. Men på 1980-tallet fikk kirken sin egen lokale pastor, og det ble satt opp et eget kirkebygg. Kirken har vokst i styrke og antall, og har nå flere datter-menigheter i distriktet. Den har i mange år vært helt selvstendig fra sykehuset, men de to samarbeider fremdeles tett, blant annet ved at frivillige fra kirken gjør ulike typer ubetalt innsats på sykehuset og mange ansatte ved sykehuset er sentrale støttespillere i kirken på fritiden.
Gjennom årene har det utviklet seg en bred kontaktflate mellom sykehuset i Okhaldhunga og mange ulike grupper i Norge, som misjonsforeninger og bibelgrupper, menigheter, strikkegrupper, Kristne Medisiner Studenters Forening, Norges Kristelige Lege Forening, Norsk Barnelegeforening, folkehøyskoler, universiteter som har sendt medisinstudenter og så videre. Et stort antall enkeltmennesker har bidratt med forbønn, omtanke og en strøm av store og små gaver. Dette har gitt store grupper i Norge en samhørighet med sykehuset og arbeidet gjennom mange år.
26. april 2015, og i ukene som fulgte, ble Nepal rammet av flere store jordskjelv. Flere av disse gjorde stor skade i Okhaldhunga distrikt. Mer enn halvparten av husene i distriktet ble så skadet at de måtte rives og befolkningen måtte finne provisoriske løsninger for å få tak over hodet. Et nødsarbeid ble satt i gang, koordinert av landets myndigheter, men det gikk langsomt. Fordi sykehusets stab hadde arbeidet lenge i de områdene som ble mest skadet, kunne de bidra raskt der det trengtes mest, og helsehjelp, utdeling av matvarer, presenninger og liggeunderlag kunne skje effektivt i områdene sykehuset fikk ansvar for. Fordi Normisjon umiddelbart etter jordskjelvet sendte nødvendige økonomiske bidrag til sykehuset, kunne det gjennomføre hjelpearbeidet på en god måte og bidra med livsviktige forsyninger til andre deler av distriktet. Mindre enn ett år etter jordskjelvet startet sykehuset et prosjekt hvor de i nært samarbeid med landsbyfolket bygget hus for folk som var jordløse, fordi de ikke hadde rett til hjelp fra staten. Sykehuset har fått ansvar for dette tiltaket i de seks nordøstre “kommunene” i distriktet. En enorm givervilje blant Normisjonsfolk i Norge resulterte i innsamling av over åtte millioner kroner til jordskjelvarbeidet i Nepal. Dette, pluss den lokale stabens tillit hos lokalbefolkningen etter mange års samarbeid, har gjort en slik innsats mulig.
Normisjon begynte i 2015 å støtte et prosjekt gjennom UMN i Baijhang med utsending og jordmor Liv Wendel, med økonomisk støtte fra Digni. Kvinnene der ba om hjelp til å endre tradisjoner som begrenset deres liv, slik som “Chhaupadi”-isolasjon av kvinner under menstruasjonsperider og etter fødsel, i tillegg til vold i hjemmet og alkoholmisbruk. Praksisen har ført til store psykiske påkjenninger, mangel på skolegang, sykdom og i visse tilfeller død. Mor og barn må også bo adskilt i 11 dager etter fødsel. Liv Wendel var en del av teamet som har etablert mange selvhjelpsgrupper. De diskuterer hvordan praksiser og holdninger er i deres landsby og familie, og hvordan de ønsker at det skal være. Så snakker de om hvordan de kan være med på å la det skje i deres landsby. Dette prosjektet var ferdig i 2019, men UMN med støtte fra Normisjon og Digni/Norad startet et nytt lignende prosjekt i to nabokommuner i Bajhang i 2020 som enda pågår. Dette prosjekter bygger fra erfaringer fra det forrige og de skal jobbe for lik tilgang og mulighet for utdanning, helse, ernæring, ledelse og eierskap til land og for at lokalsamfunn og familier er frie for vold og skadelige praksiser.
I 2020 startet et nytt prosjekt som drives ut i fra Okhaldhunga sykehus. Prosjektet skal drive holdningsendrende arbeid og fremme rettighetene til mennesker som lever med funksjonsnedsettelser, for at denne gruppen mennesker får bedre helse, at de blir økonomisk og politisk myndiggjort, og får tilgang til utdanning. Det innebærer kursing og arbeid for å gjøre offentlig ansatte og personer med funksjonsnedsettelse selv klar over sine rettigheter. Det nye prosjektet handler om inkludering av mennesker med funksjonsnedsettelser, både med tanke på samfunnets evne og vilje til å inkludere, og om individets mulighet til å delta i samfunnet. 17 lokale medarbeidere gikk fra fra hus til hus i Okhaldhunga-distriktet i Nepal for å kartlegge husholdninger med mennesker med funksjonsnedsettelser i familien. 12 av de 17 lokale medarbeiderne har selv en egen funksjonsnedsettelse. Disse måtte først bli venn med sin egen funksjonsnedsettelse før de kan bryte stigma i landsbyene, så en stor prosess tok fatt i startfasen av prosjektet.
Liv reiste tilbake til Nepal april 2021 og jobber nå på sykehuset i Okhaldhunga. Der bidrar hun blant annet med sykepleier- og jordmorfaglig opplæring og med undervisning på sykepleierskolen.
Normisjon har fra 2022 et nytt klimaprosjekt i Bajhang. Vi har også fått støtte til å bygge opp tilbudet for psykisk syke både ved Tansen og Okhaldhunga sykehus, og å jobbe med bevissthet rundt psykisk sykdom i befolkningen. Vi har gjennom koronatiden gitt økonomisk støtte til begge sykehusene for å sikre deres drift gjennom den vanskelige tiden.
Kilder: Normisjonsboken “Misjon i bevegelse”, www.normisjon.no og Internasjonal avdeling. Hvis du ønsker å lese mer om historien i Nepal og Normisjons arbeid anbefaler vi boken og Normisjons nettsider.
