Luk 15, 4-6: Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.
# SLUTT ALDRI Å LEKE
Når jeg reiser på besøk til barnehager for å fortelle de spennende fortellingene, tar jeg alltid med leken! Hva er vel en god fortelling uten lek!? I hvert fall for barnehagebarn….
Først forteller jeg, at nå dere, nå skal dere får høre fortellingen om sauen. Hvem er egentlig sauen? Hva spiser sauen? Hva sier sauen? Hvordan kjennes den ut? Hvordan lukter den og hva slags lyder har sauen? Det oppleves, undres og tenkes en masse på en gang! Hodene blir stappfulle av tanker, praten går og alle barna nevner i fleng alt hva som har med sauen å gjøre. MEN! Hvordan kan vi kjenne på en sau om vi ikke har en sau? Det er da, i det øyeblikket, jeg tar frem skinnfella mi. Sender den rundt, alle barna føler, lukter og koser. I stillhet! Helt stille, en etter en gjør barna fantastiske oppdagelser. MEN! Hvordan gjør vi sauen levende? Jeg løfter skinnfella opp, legger den opp på ryggen til en voksen, ber den voksne si saue-lyden: BææÆ! NÅ er barna med på leken og jeg benytter sjansen: Nå er det deres tur til å leke sauer! Stell dere på alle fire, gjøre saue-lyder, spis mat og helt plutselig: SOV! Alle barna legger seg stille på gulvet, de vet hva det vil si å sove. De vet godt hva de skal gjøre og de gjør akkurat det. Og så er det akkurat da dette skjer, jeg tenner forteller-lyset, hvisker med hviske-stemmen og sier til sauene: Det er en sau som har blitt borte! I det jeg ser bekymret ut i ansiktet, speiler alle barna ansiktet mitt og selv lager bekymrings-ansiktet. De vet hva det vil si å være redde. Før jeg sier ett ord, er de alle på leting. De må finne hverandre, de må være i flokk. DER! DER er sauen. I det sauene finner hverandre blir bekymrings-ansiktet omgjort til smile-ansikt. Og barna vet hva det vil si å lage smile-ansikt. Jeg slukker forteller-lyset, tar av skinnfella. Dette ble ikke bare en vakker lek, men en fortelling som ble levende.
La oss leke mer, la oss bruke alle sansene til å oppdage nye og spennende ting! #Sluttaldriålek
Skrevet av Trine Krogstad Hvesser.
