Min morfar var en mester i beskjæring. Han visste hvilke grener fra frukttrærne som måtte bort for at treet skulle forbli sterkt og gi god frukt.
Selv syns jeg det så spinkelt ut når friske grener var blitt kappet av. Skulle det gjøre trærne sterkere? Forfatter Peter Halldorf har sammenlignet faste med beskjæring – eller tynning, om du vil. Prinsippet er at man må tilpasse mengden av planter til plassen man har, ellers vil de kjempe mot hverandre om lys, vann og plass.
Som frie mennesker med ansvar for egne liv, velger vi hva vi vil si ja og nei til. Vi har rett til å sløse bort våre liv, og vi har muligheten til å hengi oss til det gode. Uansett, skriver Halldorf, er det som med plantene: den jordflekken vi har som er vårt liv, kan ikke romme ubegrenset med planter. Vi kan ikke rekke alt, være alt og gi av oss selv til alt vi skulle ønske. Å korte ned listen over bøker som skal leses, steder som skal oppleves og personer som skal møtes kan være et gode. Faste kan handle om å legge bort noe for å se hva Jesus mente da han sa at “kun ett er nødvendig” (Luk 10,42).
Jeg liker å tenke på fastetiden som en tid der jeg får muligheten til å øve meg på å se hva som er sant. Vi er så heldige at vi går inn i en tid der det er lagt til rette for å skjerpe sansene, bli lydhøre, for å få øye på sannheten om mitt og andres liv, sannheten om Gud.
Faste er ingen plikt, ingen kristen oppvisning i selvkontroll eller en straff for slik du lever til vanlig. Vi inviteres til å stoppe opp og la støyet rundt oss stilne. Vi avstår fra noe godt for et større gode. I fasten vil jeg derfor ta utfordringen: “Stans og innse at jeg er Gud.” (Salme 46,11).
Les hele teksten til Peter Halldorf på www.stellamaris.no/bof.htm.
Ingvild Anthonisen
