Johanne og Samuel i parken med løv i bakgrunnen

Fra Oslo til Dhaka

Johanne og Samuel Dirdal-Gustad er begge i fulltidsjobb i Oslo, etablert i en menighet og eier sin egen leilighet på Tøyen. Men det neste halvåret skal de bo i et land hvor over en tredjedel av befolkningen lever i fattigdom.

Tekst: Inga Lill Nyvoll
Foto: Privat/Eivind Eide Wirak

På en biltur i India får Johanne Dirdal-Gustad (27) utfordringen hun alltid har tenkt på: Vil hun på alvor vurdere å dra ut i verden og jobbe med misjon?

Selv har hun drømt om å bo i utlandet lenge, men for ektemannen Samuel Dirdal-Gustad (26) var ikke utenlandsopphold øverst på ønskelista.

– Det måtte nok litt overtalelse til ja, forteller Johanne og ser på mannen sin og ler.

Det er nærmer seg slutten av arbeidsdagen og journalisten i Ferskvare møter dem i kaffekroken på hovedkontoret i Oslo.

Samuel (26) smiler lurt tilbake.

– I begynnelsen var jeg ikke så engasjert for ideen, innrømmer han.

– Samtidig er jeg veldig glad i å bli bedre kjent med andre kulturer. Når vi først fikk en tidslinje på et halvt år, var det lettere å se det for seg. Det er viktig for meg å anerkjenne at dette er en drøm Johanne har hatt, og som jeg ønsker å imøtekomme henne på. Og nå gleder jeg meg.

Til vanlig jobber Samuel som leir og leder- utviklingsansvarlig i Kristen Idrettskontakt (KRIK). Johanne er leder for KOMPIS, som er Acta – barn og unge i Normisjon sitt internasjonale giverkonsept for unge.

På biltur

Det var da Johanne var på jobbreise i India for litt mer enn ett år siden at spørsmålet om å bo i utlandet fikk ordentlig fotfeste.

– Jeg og Tore, internasjonal leder i Normisjon, skravla i bilen, og jeg lo og fortalte han at «her kunne jeg bodd». Det var litt på tull der og da, men så så Tore på meg og spurte: «Er det noe vi kan snakke mer om?», forteller Johanne.

– Siden da har det sakte, men sikkert bare lagt seg til rette. Og Samuel og jeg har snakket mye om det sammen hjemme.

Skal renovere

I hovedstaden Dhaka, hvor Johanne og Samuel skal ha sin hovedbase de neste månedene, skal de blant annet bistå i Normisjons skoleprosjekter.

– Jeg skal blant annet være med på renoveringen av to internat. I tillegg får jeg bruke erfaringen min med ledertrening til å være med å utruste unge. Det tror jeg blir veldig spennende, sier Samuel.

Johanne skal blant annet følge opp et rettighetsprosjekt som forsøker å hjelpe flere unge ut i utdanning.

A4 og turistlivet

– Jeg gleder meg veldig til å bare være og leve der. Så gleder jeg meg til å bli kjent med folkene i byen og bruke tid sammen med dem, sier hun.

Med over 18 millioner innbyggere er Dhaka en av verdens tettest befolkede byer. At hverdagen ikke blir like komfortabel som den hjemme i Norge, er ekteparet forberedt på.

– En av de store forskjellene mellom Oslo og Dhaka som jeg kanskje er mest spent på, er den store befolkningstettheten. Jeg kan få litt nåja på Karl Johan i Oslo på 17.mai, forteller Samuel og ler.

– Det blir 17.mai hver dag, sier Johanne og løfter hendene i begeistring.

Samuel elsker a4-livet og synes turister og folkemengder kan bli noe kleint, mens Johanne elsker å være turist og er mer redd for å gå glipp av alt som skjer hjemme i Norge.

– Jeg tenker kanskje mest på at det kan bli utfordrende å forlate nettverket vårt her hjemme. At jeg går glipp av ting som skjer i livet til venner og familie. Samuel er velsigna med lite fomo (frykt for å gå glipp av noe red. anm), men det blir utfordrende for meg, sier Johanne.

– Også er det jo bare for et halvt år, legger Samuel til.

– I første omgang, skyter Johanne spøkefullt inn.

Senk terskelen!

Å ta et seks måneders langt opphold i hverdagen for å jobbe med misjon, er nokså unikt for et ektepar i Norge som er under tredve år.

– Men det finnes sikkert en del andre unge voksne kristne som også er nysgjerrig på det å reise ut? Har dere noen tips til dem?

– Et tips kan være å snakke med noen som har bodd ute og jobbet med misjon før, eller smake litt på det gjennom å dra på misjonstur til et land man er nysgjerrig på, sier hun.

Samuel tror mange tenker at misjonærstillinger kun er for få, utvalgte yrker.

– Jeg tror mange tror at man må være prest eller lærer for å reise ut i langtids- eller korttidsmisjon. Men organisasjoner som Normisjon jobber på mange ulike måter. Kanskje man må senke terskelen litt for hva det vil si å jobbe med misjon i utlandet. Og ikke være så redd for å spørre om hvilke behov som finnes, sier Samuel.

Fire ekstra hender

Samuel og Johanne håper de får mulighet til å lære av den lokale staben i Bangladesh.

– For oss er det beroligende å kjenne på at vi skal støtte opp om arbeid som allerede bæres lokalt og som skal fortsette når vi drar hjem igjen. Men så er vi takknemlige for at vi får lov til å bidra med fire ekstra hender, sier Samuel.

Johanne nikker.

–Vi får lov til å være ressurser og bidra der det trengs. Jeg håper vi kan lære masse av hverandre, sier hun.

Nysgjerrig på å gjøre noe av det samme som Johanne og Samuel?

I Normisjon finnes det muligheter for både kortids- og langtidsmisjon. Ta kontakt med internasjonal avdeling hvis du vil høre mer eller sjekk ut normisjon.no/jobb

Andre nyheter